• Du puster for fort

#77 - Dette er akutt funksjonssvikt

Oppdatert: 22. des. 2021

Siste podkast før jul! Lær forskjellen mellom akutt, subakutt og kronisk funksjonssvikt og få noen enkle verktøy som kan brukes der ute i felt?


Da er det tid for å lytte på nok en heidundrende episode av Du puster for fort med geriater, professor og overlege Torgeir Bruun-Wyller som gjest. Han snakker både på inn- og utpust, og svært engasjert om den eldre pasienten.

Torgeir Bruun Wyller. Foto Eirik Bøckmann

Ole Kristian Andreassen, paramedic og podkaster, stiller med de enkle, de vanskelige, de små og de store spørsmålene.


Bli litt klokere på en av ambulansetjenestens største pasientgrupper:


Hør hele episoden her

Hør forrige episode her – den eldre pasienten organ for organ


– Funksjonssvikt har blitt en litt universell merkelapp som brukes litt i hytt og pine, åpner Bruun-Wyller.


Tidsperspektivet er viktig

Skal man skille mellom ulike typer funksjonssvikt, så bør man danne seg et bilde av hvor fort funksjonssvikten har utviklet seg.


– Funksjonssvikt er ingen presis definisjon. Det er mer et symptom enn en diagnose. Det handler om at pasienten har mistet evnen til å gjøre ting de kunne gjøre før – altså et tap av ferdigheter.


Ofte er det to funksjoner man særlig er opptatt av:

1. Evnen til å tenke klart.

2. Evnen til å stå på beina.


Det kan også være tap av evne til andre ting, som å kunne komme seg på do eller å få i seg mat. Men ofte henger det sammen: Hvis man ikke husker, så får man ikke spist, og hvis man faller, så kommer man seg heller ikke på do.


Pasienter med akutt funksjonssvikt er en diagnostisk utfordring. Vi må leke detektiver: Hva kommer funksjonssvikten av?


Bruun-Wyller framhever et nøkkelspørsmål: Hvor raskt har tapet av funksjon kommet?


Tidsperspektivet forteller om det er en akutt, en subakutt eller en kronisk funksjonssvikt.


– Tidsperspektivet er viktig av to grunner: Det hjelper oss å sortere mulige årsaker, og det hjelper oss å sortere grad av hast.


Har pasienten i løpet av noen timer eller døgn mistet evnen til å tenke klart eller stå på beina, så er det behov for øyeblikkelig hjelp. Funksjonssvikten kan skyldes akutte, farlige sykdommer som hjerteinfarkt, lungeemboli, sepsis eller alvorlige medikamentbivirkninger.


– Ofte er et funksjonssvikten som er det tydelige, skremmende eller iøynefallende. Disse pasientene får ofte ikke symptomer som vondt i brystet, dyspné eller feber. Dermed er det den akutte funksjonssvikten som gjør at man slår alarm.


Er det snakk om en kronisk funksjonssvikt, så skjer det over måneder at man mister evnen til å tenke klart eller stå på beina.


– Da haster det mindre. Det er ikke en pasient som trenger å bli lagt inn, fastlegen eller kommunehelsetjenesten er rette instans, og man må vurdere om omsorgsnivået skal trappes opp.


Noen ganger er det vanskelig å vite tidsaspektet for ambulansepersonell: Man kommer til et hjem og pasienten ligger på gulvet. Det er vanskelig å vite der og da om det er første gang eller om det har skjedd mange ganger. Første gang vil man typisk behandle det som akutt.


– Når pasienten ikke kan fortelle selv, så er man avhengig av å få kontakt med noen som kjenner pasienten over tid. Med en gang man vet det, så kan man klassifisere på en mer nyttig måte.


På spørsmål fra Ole Kristian om hva som kan regnes som akutt, subakutt og kronisk, svarer Bruun-Wyller at innenfor en uke kan være akutt, innenfor det siste halvåret som kronisk, mens subakutt ligger mellom disse to.


– Her er det gjerne en tredje sekk med sykdommer man kan lete i, som anemi, hypotyreose og kreftsykdommer.


Delirium versus demens

Delirium kunne vært en egen episode, fastslår Bruun-Wyller. Delir er ofte et aspekt ved en akutt funksjonssvikt.


– Pasienten kan være urolig, agitert og aggressiv, men også stille, apatisk og sløv.


Ofte kan en urolig pasient overdiagnostiseres som en pasient med delirium, mens en rolig pasient typisk kan underdiagnostiseres.


Nøkkelpunktet her er brått forverret kognisjon og redusert våkenhet eller oppmerksomhet.


Hvordan kan vi skille delirium og demens? Er det noen spørsmål som kan hjelpe? lurer Ole Kristian.


– Man kan observere grad av våkenhet og klarhet. Ser pasienten på deg når du snakker? Flakker blikket? Faller pasienten i søvn mens man prater?


Bruun-Wyller nevner også baklengstester som en mulig måte å skille delir og demens. En moderat dement pasient vil gjerne klare å si for eksempel månedene baklengs. Det handler om konsentrasjon, ikke hukommelse. Ved delirium går konsentrasjonen fløyten.


Er det for vanskelig med måneder, så kan man ta ukedagene. Eller eventuelt telle baklengs.


– Delirium er et akutt kaos. Man klarer ikke å samle tankene, mens en dement kan klare det.


Drammens silver teams

I forrige episode snakket Bruun-Wyller om at symptomene hos eldre pasienter ofte oppstår i det organet med minst reservekapasitet, ikke nødvendigvis i det organet som faktisk er rammet.


Det samme kan skje med pasienter som har vært utsatt for traumer og som kanskje er skadd. Symptomene på traumer kan da skjule seg i andre ting. Man tenker gjerne ikke at en eldre som har falt fra egen høyde er alvorlig skadd. Men det kan skje.


– I Drammen har de startet «silver teams», det vil si et teammottak av eldre som har falt, selv om det er minimale fall, så får man avklart raskt om det er et traume eller en alvorlig sykdom som har gjort at de har falt.


Ole Kristian spør også hvordan ambulansepersonell skal gå fram for å få fram om en pasient ser ut til å ikke ha nok hjelp, eller ikke ser ut til å klare seg særlig bra hjemme.

Skjer det noe om vi skriver noe i journalen? spør han.


– Det har jeg ikke et godt svar på. Hvis vi ser i ambulansejournalen at det er skittent, rotete, urinsøl i møbler, og at det ser ut som om det går dårlig, så tar vi det gjerne videre i epikrisen.


Men det er ikke alltid ambulansejournalen blir lest grundig, særlig om det er snakk om korte opphold, så det kan være greit å si dette tydelig i overleveringen.


Så er det slik at sykehuset kan gi råd, men det er bydelen eller kommunen som bestemmer hva som skjer videre med en pasient som har kommet hjem igjen, om omsorgsnivået trappes opp for eksempel.


Helt på slutten av episoden kommer det en svært pedagogisk oppklaring, og Bruun-Wyller forteller hvorfor han hever litt på øyebrynene hvis man sier at man har flyttet en pasient til post som har funksjonssvikt. Verdt å få med seg!


Og Ole Kristian stiller noen spørsmål han har fått inn fra lytterne på Instagram.


God jul, kjære lyttere! Og særlig til deg som leste helt hit!

124 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle